Lunaen

Å være innlagt på en avd. hvor det er mange andre mennesker som sliter med den samme problematikken som du selv sliter med, kan være både til støtte, hjelp og trygghet. Men kan også bli til belastning, sjalus, frustrasjon og irritasjon. Jeg, har vært på mange forskjellige avdelinger, der i blant på en avd. for alvorlig spiseforstyrrelse, som også var en avd. for alvorlig selvskadings problematikk. Alvorlig.. Ordet ALVORLIG har blitt ett ord jeg ikke liker bruke. Dette fordi blant pasienter på noen avdelinger, er et ord som beskriver hele denne setningen: ?Jeg er mye sykere enn deg! For jeg skadet meg mye mer aaaalvorlig enn du gjorde i går!? Konkurransen starter fra første minutt du entrer avdelingen. De kikker på deg, opp ned å frem å tilbake. Ser nøye etter hvor tynn/ tykk du er. Hvor mye arr du har, å hvor på kroppen og hvor store.. Nysgjerrige, du kan nesten høre tankene demmes.. :
Er hun en str. 26, eller? Å guuuud så tynn hun er.. Faen.. Jeg vil å bli så tynn! håper ikke hun er såå mye tynnere enn meg.. Lurer på hvor mye hun veier! Så kommer de bort en etter en å hilser på deg, smiler å forteller hvor fine klær du har, og så fint hår, å selvsagt: Kommer du fra sykehuset? Eller hjemme ifra? - Joda, jeg kom hjemmen ifra. Å! nettopp.. (hahaha! Jeg er flinkere! Tenker hun da) - Jeg kom fra sykehuset jeg.. Har ligget med sonde ernæring i over 2 mnd. Å det er ett helvette! Du skal være glad du ikke ble så syk. Smiler hun men jeg ser at hun godter seg med det;) Ja, da er det i gang. De skryter hemningsløst om tvangs foring, belte senger, hvordan de klarte lure pleierne, oppkast, avførings middler. Du går inn på rommet å skal møte din room mate for oppholdet. Å jeg selv tenkte - VÆR SÅ SNILLE ikke vær tynnere enn meg! - Så jeg var ikke bedre enn de andre på det punktet heller. Jeg hadde ikke takklett om hun var bare ett skjelett, noe jeg selv var.. Men som jeg ikke klarte se selv.. Vell, vi prøvde være venner, støtte hverandre? men vi visste alle sammen: De aller fleste av oss ble ikke venner på livstid. Konkurransen var bein hard! Både innen vekt, spising, oppkast, piller. Alt av det ulovelige måtte vi ty til, som måtte snikes inn å ikke funnet.

Konkurransen ang selvskadingen var verre, tror jeg. Kanskje fordi det kan få raske farlige konsekvenser. Jeg skadet meg mye den tiden. Var oppe på legevakten å ble sydd sammen flere ganger om dagen i perioder. Noen ganger måtte de vært to leger, da de måtte brenne nedi blodåren for å få det til å stoppe blø. Så sydde de på hver sin side av armen. Noen var grettne å sure, å mente dette var bare å bortkaste demmes tid, for de hadde jo pasienter å ta seg av! Som virkelig trengte dem! Mens noen var empatiske og snille. De kunne finne på å si: I dag luna, hva vil du ha - kors sting eller hardangersøm? Å da lo vi godt. Å for en liten stund hadde jeg det bra Da jeg kom inn på avd igjen, kommer jentene bort å spør:
?Måtte du sy eller bare stripset de??
?Hvor mange sting måtte du sy??
?hvor bredt var såret, å hvor langt var det??
?var det dypt? Måtte du sy innvendig??
?kuttet du over noen aterier, eller kanskje noen nerver eller sener??
?Måtte de brenne nedi såret for å få det til å stoppe å blø??
FORTELL, FORTELL, FORTELL!

 Hadde jeg sagt: 3 sting. Kunne jeg sett de var sjokkert å de kunne le, ikke mer enn det? Heldigvis slapp jeg unna den. For jeg sydde aldri under 7 sting. - En gang måtte jeg sy 40 sting. Å jeg sa det da de selvsagt spurte. Å jeg skal love deg at da lo de ikke. De så ned, nesten som om de skammet seg. For nå - nå hadde de tapt. Nå var det JEG som hadde ledelsen. Hun ene sa: ?Åh? Jeg har bare 32 sting jeg??

Hvorfor er det slik?
Er det slik fordi vi kvinner er så opptatt av å prestere? For å bli bedre enn andre?

- Luna Christensen -